Undring som terskel, undring som hjem

I Athen for lenge siden står en ung elev fast. Han heter Theaitetos, og en matematisk gåte har gjort ham forvirret. Foran ham står Sokrates. Gutten skammer seg nesten over sin egen forvirring. Men Sokrates smiler og sier noe han slett ikke venter: denne følelsen, denne undringen, er nettopp det som kler en filosof. Filosofien har ingen annen opprinnelse enn undringen.

Platon forteller scenen i dialogen Theaitetos, og føyer til en vakker myte. Regnbuegudinnen Iris er datter av Thaumas, undringens gud. Undringen er altså selve det som slår bro mellom jord og himmel. Den er den fargede buen som knytter mennesket til en høyere virkelighet.

Nesten enhver tankeretning hyller undringen. Men ved spørsmålet om hva undringen skal tjene til, skiller veiene lag, og de skiller lag dypere enn man skulle tro. Her møtes gresk filosofi og sufisk islam. Begge helliggjør undringen. Begge bruker den i stikk motsatt retning.

Undringen som dør

Aristoteles åpner Metafysikken med en setning som har blitt stående: alle mennesker søker kunnskap av naturen. Det som setter fyr på dette begjæret, er thaumazein — undringen, forbløffelsen, øyeblikket der man stanser foran noe og tenker: hvordan kan dette være mulig? Thaumazein er noe annet enn alminnelig nysgjerrighet. Det er en beundring som kommer før ordene, en tilstand der man blir stum foran det at noe i det hele tatt finnes.

Hele metoden til Sokrates hviler på denne følelsen. Han går rundt på torget i Athen og stiller spørsmål. Selvsikre menn ledes skritt for skritt til et punkt der de må si: dette visste jeg visst ikke likevel. Nettopp der, i det ubehagelige øyeblikket, begynner den virkelige tenkningen. I gresk forstand er undringen en dør. Den stanser deg, men den vil samtidig at du skal gå gjennom. Du kan ikke bli boende i den. Du må passere og gå videre mot svaret.

Undringen er altså en begynnelse for grekeren, ikke et endepunkt. Forbløffelsen er verdifull fordi den setter deg i bevegelse, får deg til å spørre, driver deg til å undersøke. Den er som en gnist. Vakker, ja, men oppgaven dens er å tenne et bål. Å bli sittende igjen i selve gnisten er for det greske sinnet det samme som å avbryte tenkningen på halvveien.

Følgene av dette blikket ble enorme. Et barn som spør hvorfor himmelen er blå, og en forsker som måler bølgelengdene til lyset, står i hver sin ende av den samme driften. Jostein Gaarder bygde en hel roman på nettopp den forbindelsen: filosofen er den som aldri helt ble vant til verden, den som fortsetter å stille barnets spørsmål lenge etter at de fleste har sluttet. Den greske tradisjonen tok driften på alvor og gjorde den om til en metode: observer, undersøk, bevis, spør på nytt. Thales som faller i brønnen mens han ser på stjernene, og Arkimedes som roper i badekaret, er scener fra den samme undringen. Her slutter nysgjerrigheten å være en følelse og blir en disiplin. Og den disiplinen ble til slutt fundamentet for hele den vestlige vitenskapen.

Likevel har ikke vestlig tenkning alltid sett undringen som en dør. Århundrer senere regnet Wittgenstein forbløffelsen over at noe i det hele tatt finnes, framfor ingenting, som det dypeste spørsmålet av alle. Heidegger kalte det det uvanlige ved det aller vanligste. Det er ikke undring over at himmelen er blå, men over at den er. Dette er ingen nysgjerrighet som løper mot et svar. Det er, akkurat som hos sufien, en undring som blir stående foran tilværelsen. Det man tok for en dør, viser seg iblant å være et vindu.

Undringen som hjem

I den sufiske tradisjonen er undringen noe helt annet. Ikke veiens begynnelse, men kanskje dens ende, kanskje til og med det som ligger bortenfor enden. På den sufiske veien finnes det stasjoner, holdeplasser sjelen passerer. Angeren kommer, tålmodigheten kommer, kjærligheten kommer, ekstasen kommer. Men undringen legger seg over dem alle, øverst. Den er ingen gnist ved starten, men det høyeste punktet man kan nå.

Når Rumi prøver å forklare dette, ser han at ordene ikke strekker til, og han gjentar seg selv: undring, undring, undringen over min undring. Gjentakelsen er ingen forsnakkelse. Den er en ærlig innrømmelse av at ordet ikke bærer den meningen det skulle bære. I undringens øyeblikk slutter mennesket å spørre hvem det er, for både den som spør og svaret smelter bort. De to blir ett. Og ifølge tradisjonen: kan du gjengi denne tilstanden lett og greit med ord, har du ennå ikke vært i den.

Norsk litteratur kjenner det samme bildet, bare snudd. Peer Gynt skreller løken lag for lag på jakt etter kjernen, og finner bare flere lag. Hos Ibsen er tomheten en dom over et menneske som aldri ble noen. I sufisk lesning er den samme oppløsningen ikke en dom, men en gave.

Det mest slående eksempelet er kanskje al-Ghazali. Mannen som underviste hundrevis av studenter ved det mest ansette lærestedet i Bagdad, sin tids skarpeste hode, gikk inn i en dyp krise trettiseks år gammel. Han forteller selv at han en dag mistet mælet og ikke lenger klarte å undervise. Han forlot lærestolen, ryktet og rikdommen, og dro ut som en fattig dervisj. Konklusjonen hans var denne: den sikreste kunnskapen kommer ikke av å resonnere, men av å smake. Smaken av honning kan ikke presses inn i en beskrivelse. Du må smake den. Slik var Gud for ham også, ikke en påstand som skulle bevises, men en sannhet som skulle smakes.

Tanken om at virkelig innsikt koster noe, er ikke fremmed i nord heller. Odin gir fra seg det ene øyet sitt ved Mimes brønn for å få drikke av visdommen. Prisen er en del av ham selv. Al-Ghazali betaler med lærestolen, Odin med synet. Begge går fra bordet med mindre enn de kom med, og regner det som en vinning.

Den sufiske undringen opplever altså mangelen på svar ikke som et tap, men som en forening. Tenk deg et menneske som i årevis løper etter spørsmålene sine og finner et nytt spørsmål bak hvert svar, helt til det en dag når et punkt der selve det å spørre løser seg opp i det som ble spurt om. For grekeren er dette en blindvei. For sufien er det selve målet. De to tradisjonene står ved kanten av den samme avgrunnen, men den ene trekker seg tilbake og begynner å bygge bro, mens den andre brer ut armene og lar seg falle. Og det underlige er at begge henter en slags ro ut av bevegelsen sin: den ene roen ved å forstå, den andre roen ved å gi slipp.

Når de to tradisjonene legges ved siden av hverandre, melder ett spørsmål seg: hvordan kan den samme følelsen ende to så motsatte steder? Svaret ligger i tilliten til fornuften og til språket. Gresk tenkning stoler på logos, på fornuften og på ordet. Undringen åpner en samtale, og filosofien er logikk født av forbløffelse. Den sufiske tradisjonen sikter derimot mot å krysse grensen for språk og fornuft. For den får undringen sin mening nettopp der ordet tar slutt. Dette er ikke et vilkårlig kulturelt valg. Avstanden mellom de to er i bunn og grunn en dyp uenighet om hvor nær fornuften kan komme Gud. For grekeren kan det guddommelige gripes med fornuft. For sufien er fornuften en grense som på et punkt må legges igjen bak en på veien.

Arne Næss holdt på sin side fast ved undringen som noe mer enn et forstadium til forklaring. I den økologiske tenkningen hans er undringen foran naturen ikke et problem som venter på å bli løst, men en holdning verdt å beholde. Forsvinner den, blir verden bare et lager av ressurser. Det er en vestlig stemme som velger å bli boende i undringen heller enn å gå gjennom den.

Det er ikke bare Østen som har gjort uvitenhet til visdom. Middelalderens Vesten hadde et navn for det også: lærd uvitenhet, docta ignorantia. Nicolaus Cusanus forklarte det med en vakker geometri. Tenk deg en mangekant tegnet inne i en sirkel. Uansett hvor mange sider du gir den, nærmer mangekanten seg sirkelen uten noen gang å bli den. Fornuften vår er mangekanten, sannheten er sirkelen. Den største visdommen er å erkjenne denne avstanden ærlig.