Ordet mentor: fra Odysseen til arbeidslivet

I går kveld så jeg Christopher Nolans versjon av Odysseen. I scenen der Mentor dør, gikk tankene mine et helt annet sted.

I selskapet jeg jobber i, finnes det et mentorprogram. Når en ny person begynner, får vedkommende tildelt en mentor. Den personen tar den nyansatte gjennom onboardingen og forklarer, særlig i de første månedene, den uskrevne delen av jobben.

Og der, i den mørke kinosalen, satt jeg med et underlig spørsmål: Kommer dette ordet virkelig fra Odysseen? Er den aller første bruken av «mentor» denne skikkelsen hos Homer? Dette ville bli en fin tekst for Språkkjerne-kategorien på nettstedet vårt.

Da jeg kom hjem, undersøkte jeg saken. Svaret var ja. Men det interessante er ikke svaret. Det ligger i detaljene bak svaret.

Mentor sier nesten ingenting i Odysseen

I Homers epos er Mentor en gammel venn av Odyssevs. Når Odyssevs drar i krigen mot Troja, overlater han hjemmet sitt og sønnen Telemakos til ham.

Da forventer du naturlig nok følgende: at Mentor er til stede gjennom hele eposet, gir gutten råd og holder lange taler.

Slik går det ikke.

Da jeg oppdaget at Mentor nesten ikke har replikker i teksten, stoppet jeg opp og leste på nytt. For den som virkelig veileder Telemakos, er Athene. I filmen kommer ikke dette skillet tydelig frem. Gudinnen dukker fra tid til annen opp forkledd som Mentor. Stemmen er Mentors, ansiktet er Mentors, men den som snakker der inne, er visdomsgudinnen.

Eposets «mentor» er altså egentlig en maske. Ikke den som veileder, men formen veiledningen tar.

To tusen åtte hundre år senere valgte HR-avdelingen i firmaet vårt tilfeldigvis ordet «mentor». Og skikkelsen som eier ordet, sa aldri noe av betydning i sitt eget epos.

Hos Homer snakker navnene

For å forstå dette må man vite hvordan grekerne i antikken så på navn.

I Homers verden er et navn ingen tilfeldig etikett. Navnet bærer i seg hvem personen er, og hva som kommer til å skje med ham.

Man kan kalle slike navn for koffertord. Tenk på en koffert. Utenfra ser du ett eneste ord, men når du åpner den, ligger flere sammenbrettede betydninger inni. Karakterens kjerne er stappet ned i ordet.

Latinerne hadde et uttrykk for det: nomen est omen. Navnet er et varsel.

«Mentor» er et slikt navn.

Ordet bygger på den proto-indoeuropeiske roten *men-. Betydningen: å tenke, å bruke forstanden. På gresk lever den videre som menos — sinn, sjel, livskraft.

Mentors navn betyr altså, direkte oversatt, «den som tenker» eller «den som gir råd».

Før Homer gjorde denne skikkelsen til veileder, hadde navnet allerede utropt ham til det. Han trengte ikke engang å komme inn på scenen.

De to endene av samme rot

Så fant jeg dette, og ble ærlig talt litt satt ut.

Roten *men- gikk inn i latin som mens, i betydningen sinn og forstand. Herfra ble et ord vi alle kjenner i dag, født: demens. Altså de- (bort fra) pluss mens (sinn).

Bort fra sinnet.

Mentor og demens er to søsken som skilte lag fra samme forhistoriske lyd. Det ene er et sinn som gis i gave til noen, det andre er et sinn som glipper unna. De kom fra samme rot og gikk i stikk motsatt retning.

Roten lever videre i sanskrit også: manas. I indisk filosofi er manas tankens råstoff — det laget i sinnet som arbeider uavbrutt og samler inntrykk. I upanishadene og i buddhistisk psykologi står det alltid på samme plass.

Den har heller ikke gått norsk forbi. Minne stammer fra den samme roten, og det gjør også Munin, navnet på den ene av Odins to ravner. Hugin er tanken, Munin er minnet, og de flyr ut hver morgen for å komme tilbake med det de har sett.

Den samme lyden ble navnet på en eposskikkelse ved Middelhavet, grunnbegrepet for menneskets bevissthet i Sør-Asia, og ordet for det vi tar vare på i nord. Avstanden er tusenvis av kilometer, men roten er én.

Hvorfor finnes mentorordninger i store selskaper?

Her kommer jeg til hovedspørsmålet: hvorfor programmet på jobben i det hele tatt finnes.

Du kan gi en nyansatt dokumentasjon. Prosesskart, verktøyliste, en onboarding-wiki. Alt sammen er skrevet ned, og alt sammen er tilgjengelig.

Hvilket møte det faktisk er viktig å være med på. Hvordan man skal nærme seg en bestemt person. Når en e-post bør sendes, og i hvilken tone en innvending bør fremmes. Ingen dokumenter forteller deg dette.

Denne typen kunnskap kalles taus kunnskap. Med definisjonen til Michael Polanyi, en ungarsk-britisk vitenskapsmann og filosof: det vi vet, men ikke kan si.

Tenk slik. Kan en som kan sykle, forklare det skriftlig? Balanse, pedaler, styre — selv om han skriver ned alt sammen, kommer du ikke til å sykle av den teksten. Kunnskapen bor ikke i ordene. Den bor i kroppen.

Polanyis eget eksempel er enda skarpere. Du kjenner igjen et ansikt blant tusen andre, men du kan ikke forklare hvordan du kjente det igjen. Prøver du, sitter du igjen med noen tørre adjektiver. Det som kjenner igjen, er ikke det du klarer å beskrive.

For selskaper er skriftspråk og levende bevissthet også to forskjellige ting. Ikke alt man vet, lar seg skrive ned. Og noe egner seg rett og slett ikke for skrift. Et selskap er en organisme som lever og endrer seg, og i en slik organisme kan ikke alt støpes i faste former. Selv om det skrives ned, kan situasjonen ha utviklet seg til noe helt annet den dagen en nyansatt slår opp i dokumentet.

Slik fungerer store deler av arbeidslivet. Og kunnskap som ikke lar seg skrive ned, har bare én overføringsvei: å stå ved siden av noen.

Mesterlæren hviler på nøyaktig det. Lærlingen lærer ikke faget av en bok, men av å stå ved siden av en som allerede kan det, lenge nok til at håndlaget smitter. Kontoret har byttet ut verkstedet, men prinsippet er uendret.

Her ligger også svaret på hvorfor mentorskap er en så gammel institusjon. Det er ikke bare en ledelsesmote. Det er den eldste løsningen på menneskehetens eldste overføringsproblem.

Hvordan et navn faller ned til liten forbokstav

Det finnes svært få egennavn i historien som går fra stor til liten forbokstav uten å tape verdi på veien.

Narkissos var en skikkelse i mytologien, narsissisme ble en personlighetsbeskrivelse. Odysseen var tittelen på et epos, og på engelsk betyr odyssey en lang og strabasiøs reise. Mentor var en figur i eposet, og i dag beskriver ordet den samme relasjonen på nesten alle språk.

Jeg lurte på hvorfor slike overganger skjer. Jeg tror svaret er dette:

Begrepet finnes før ordet.

Mennesker hadde levd i mentorforhold i tusenvis av år. Mesteren lærte opp lærlingen, den gamle advarte den unge, den erfarne sto ved siden av den uerfarne. Men forholdet hadde ikke noe skarpt navn.

Da Homer ga navnet til en skikkelse, satte det seg i et tomt hulrom. Det satt så godt at det med tiden begynte å beskrive begrepet i stedet for karakteren.

Det som gjorde dette mulig, var at roten var gjennomsiktig. Når en greker i antikken hørte navnet, fikk han automatisk assosiasjonen «den som har forstand, den som gir råd».

Betydningen var ikke skjult. Den var representert av navnet selv.

Et navn som bærer begrepet i seg, må før eller siden bli til begrepet selv.

Én scene med én skikkelse i Christopher Nolans film fikk meg til å tenke på alt dette…

Ironien ligger her: karakteren som sier minst i eposet og i filmen, ble grunnlaget for et ord som brukes på hvert eneste kontor i dag. Kanskje er god veiledning nettopp noe slikt — ikke den som snakker mye, men den som står ved siden av deg.