Helten: kleos hos Homer og motet hos lakotaene

Hva om en krigers modigste handling ikke var å drepe fienden? Hva om det sanne motet var å nærme seg en bevæpnet motstander, røre ham med hånden og vende trygt tilbake?

For lakotafolket, urfolket på de store slettene i Nord-Amerika, var det nettopp dette som gjaldt. Deres høyeste ære lå ikke i å drepe, men i å røre og overleve.

I samme tidsalder, ved den andre enden av Egeerhavet, valgte en annen helt det stikk motsatte: et kort liv, betalt med døden, men til gjengjeld en evig berømmelse.

Fortellingen om en sivilisasjons helt røper egentlig hvor den sivilisasjonen legger meningen. Her ser vi på Homers Iliade-verden og lakotakrigerens fortelling side om side.

Motet som rører og vender tilbake

I lakotatradisjonen var ikke det største tegnet på mot å drepe fienden. Krigeren nærmet seg sin bevæpnede motstander, rørte ham og slapp unna uten en skramme.

Dette æressystemet hadde sin egen fine rangordning. Å stjele en fiendes hest, ta våpenet hans, snike seg inn i leiren hans og komme tilbake — hver av delene var et eget merke på mot. Hver berøring ble vist med en ørnefjær eller med tegn sydd inn i klærne. En manns tidligere bragder kunne altså leses av merkene på drakten han bar.

Spenningen ved å være tett på fienden og røre ved ham var mer ærefull enn å drepe ham eller å falle i kamp mot ham. Hele systemet belønnet ikke døden, men motet. Målet var ikke å utslette fienden, men å gå gjennom frykten og vende tilbake i live.

Motet er her ikke «makt til å utslette», men «vilje til å sette seg selv i fare». Det er ikke resultatet som teller, men berøringen. For et sinn som er vant til den moderne verdens logikk om å «vinne ved å tilintetgjøre», er dette nesten et omvendt regnestykke.

Å søke udødeligheten i den skrevne teksten

I Iliadens niende sang blir Akhillevs stilt overfor to veier: et langt, men alminnelig liv, eller en kort, men udødelig berømmelse.

Han velger det andre, og derfor dør han. Det greske navnet på berømmelsen han velger, er «kleos» — gjenklangen av et menneskes navn etter at det selv er borte.

Det er nettopp dette som gjør helten til helt i den homeriske tradisjonen: Akhillevs valgte ikke å forlenge sitt eget liv, men navnets liv. I Homers Iliade ble han verdig en evig berømmelse.

Den norrøne verden kjente en beslektet tanke. I Håvamål heter det at fe dør og frender dør, men ettermælet — orðstírr — dør aldri. Også her var det ryktet som overlevde mennesket, ikke mennesket selv.

Det underlige er dette: Akhillevs’ mor Thetis forsøkte virkelig å gjøre ham udødelig, men mislyktes. Det var altså ikke gudene som gjorde Akhillevs udødelig, men verselinjene til dikteren Homer.

I Odysseen møter Odyssevs Akhillevs’ skygge da han stiger ned til dødsriket. Og der sier den store helten noe overraskende: han ville heller vært en fattig leiekar hos en jordløs bonde på jorden enn å herske som konge over alle de døde.

Mannen som valgte å dø for sin berømmelse, angret altså på valget etter døden. Slik lar Homer en fin skygge falle over sitt eget heltideal — er kleos, berømmelsen, virkelig verdt alt?

Dette er hovedspørsmålet i Vestens heltefortelling: er det verdt å dø for storhetens skyld?

Denne tanken var så dypt innarbeidet i den greske verden at den formet alt. De olympiske lekene, diktekonkurransene, de filosofiske debattene — alt næret seg av samme drift: bli sett, vinn, bli husket. Den konkurransepregede bystaten, polis, hadde gjort den enkeltes strev etter å utmerke seg til en samfunnsmessig forventning. For en greker var ikke døden den største ulykken, men å bli visket ut uten å etterlate et spor. At navnet aldri ble nevnt, var det samme som aldri å ha levd.

Likevel er det verdt å minne om at dette regnestykket slett ikke var universelt. I de samme århundrene forkynte Zhuangzi i Kina det stikk motsatte: «å sitte og glemme» (zuowang) var en dyd, for jo mer et menneske glemte navnet sitt, tittelen sin, ja til og med seg selv, desto nærmere kom det sin egen kjerne og Tao. Mens grekeren gav livet for å bli husket, omfavnet den taoistiske vismannen det å bli glemt som en frigjøring.

Når de to tradisjonene stilles side om side, melder et spørsmål seg: er et menneske som er villig til å dø for å bli husket, egentlig fritt? Akhillevs frykter ikke døden, men han er redd for å bli glemt. Lakotakrigeren avviser denne andre frykten fra første stund, for i hans verdensbilde husker jorden deg allerede. På sosiale medier jager millioner av mennesker i dag en slags moderne kleos — de kappes om å bli sett, likt og husket. Akhillevs’ ønske om at navnet skal leve for alltid, gir nå gjenklang i antall følgere og i drømmen om å bli viral.

Her ligger roten til forskjellen. Den greske helten forsøker å vinne udødeligheten alene, mens lakotahelten søker en spenning som gir erfaring og stolthet.