Kan jorda selges? Lakota mot vestlig eiendomsrett

“Kan jorda selges? Kan himmelen selges?” Spørsmålet kom fra lakota-lederen Sitting Bull. Det var ikke et slagord. Det var et ekte spørsmål. Og inne i det lå en dypere sak: for å eie noe, må du ikke først godta at det er en ting? Sitting Bull så ikke slik på jorda. For ham var jorda ikke en vare, men en slektning.

Hva jorda er, avhenger helt av hvem som ser. For noen er den et nummer i grunnboka. For andre er den et levende vesen som forfedrene har gått på. Jorda ligger under alle oss som lever, og over alle dem som har dødd.

Moren som ikke kan selges

På lakota-språket finnes bønnen “Mitákuye Oyásʼiŋ”: vi er alle i slekt. Det gjelder ikke bare mennesker. Jorda, elva, fjellet, ulven, ørna — alt hører hjemme i det samme slektsnettet.

For lakotaene er Paha Sapa, altså Black Hills, som en hellig stamfar. Et levende vesen der åndene bor, der man ber, der man snakker. Du selger ikke moren din. Du selger heller ikke Paha Sapa.

I 1868 sikret Fort Laramie-traktaten disse områdene til lakotaene for alltid. Så ble det funnet gull i Black Hills. Traktaten ble brutt ensidig, og landet ble tatt.

Men den mest slående delen av historien kom mye senere. I 1980 slo USAs høyesterett fast at landet var tatt urettmessig, og tilkjente lakotaene en erstatning på over 17 millioner dollar med renter.

Lakotaene nektet å ta imot pengene. De nektet fordi det å ta imot beløpet ville bety å gi opp kravet på landet for alltid. Kontoen har i dag passert en milliard dollar, og står urørt i statskassen.

Dette synet var ikke bare lakotaenes. Det var en felles intuisjon blant kontinentets urfolk. Et annet kjent utsagn tilskrives suquamish-høvdingen Seattle: hvordan kan man kjøpe eller selge varmen i himmelen? Tanken var fremmed.

For disse folkene var jorda ikke en eiendom, men et forhold. En levende helhet der forfedrene er begravd, der barna blir født, der bisonen beiter. På slettene var bisonflokkene og jorda én og samme vev. Å ødelegge det ene var å drepe det andre.

Og ødeleggelsen var ingen ulykke. Den var en bevisst strategi. General Sheridan skal ha sagt at den raskeste veien til å underlegge seg urfolkene gikk gjennom å redusere bisonen til sultegrensen (det finnes ingen dokumentasjon på at disse ordene ble sagt av general Sheridan; påstanden bygger på en memoarbok fra 1907). Hæren delte ut gratis ammunisjon til jegerne.

På sletter der millioner av dyr hadde streifet, var det ved inngangen til 1900-tallet bare noen få hundre igjen. For å ta jorda hadde de først truffet jordas hjerte.

Her er det noe som må sies rett ut: å si nei til en milliard dollar. Første gang du hører det, er det vanskelig å tro på.

Men saken handler ikke om penger. For lakotaene ville det å ta imot beløpet være det samme som å godta at moren din har en pris. For noen ting bærer selve spørsmålet “hva koster det?” en fornærmelse i seg.

Kanskje stiller denne nektelsen et stille, men rystende spørsmål til den moderne verden. I en tid der vi antar at alt har en pris, finnes det fortsatt noen blant oss som husker at noe ikke er til salgs?

Den som legger arbeid i jorda

I Vesten begynner jordas historie med en filosof. John Locke og arbeidsteorien. På 1600-tallet sa han følgende: legger du arbeid i et stykke jord, dyrker det, bygger på det, så blir det ditt.

Denne arbeidsteorien la grunnlaget for eiendomsretten. I dag ligger den i kjernen av nesten alle rettssystemer. Kristen teologi sto ved siden av: i skapelsesberetningen fikk mennesket beskjed om å råde over jorda.

Så kom en doktrine til. Terra nullius, prinsippet om “det tomme landet”. Dersom et samfunn ikke dyrket jorda på en måte Vesten kjente igjen — uten gjerder, uten skjøte — ble jorda regnet som herreløs og kunne tas.

Slik skiftet landområder som folk hadde bodd på i tusenvis av år eier på “lovlig” vis, på papiret. Det tragiske for Sitting Bulls folk lå nettopp her: den respekten de viste jorda, var i Vestens øyne selve beviset på at jorda var “tom”.

Det interessante er at logikken først ble prøvd ut i Vesten selv. Med enclosure-bevegelsen i England ble fellesbeiter som hadde vært åpne for alle i århundrer, gjort om til privat eiendom. Bøndene ble drevet bort fra jorda de selv brukte.

Ideen om å gjøre jorda til en vare var altså øvd inn på Europas egne fattige lenge før den kom til koloniene.

Dette synet var samtidig usedvanlig produktivt. Det ryddet vei for moderne kapitalisme, jordbruk og industri. Men bak hvert gjerde ble det også liggende en historie om føtter som en gang gikk fritt der.

At jorda kan eies og likevel ikke stenges helt av, er ikke et umulig kompromiss. Allemannsretten hviler nettopp på den doble tanken: grunneieren har sitt, men utmarka er åpen for alle som ferdes varsomt. Eiendom trenger ikke bety en mur.

Heller ikke skjøtet gjør jorda til en ren vare. Odelsretten binder gården til slekta og begrenser hva eieren fritt kan gjøre med den. Selv i vestlig rett finnes det jord som aldri helt ble en handelsvare.

Eiendomsretten ga en trygghet. Men den bygde samtidig en ny verden som sa: dette er mitt, du kan ikke komme inn.

Når de to perspektivene legges ved siden av hverandre, våkner et spørsmål. Forskjellen ligger egentlig ikke i jussen, men i spørsmålet om hva som finnes.

For lakotaene er jorda et subjekt: levende, følende, noe du står i forhold til. For Vesten er jorda et objekt: målt, delt, mulig å eie. Det ene synet gjør mennesket til en del av jorda. Det andre gjør jorda til en del av mennesket.

Der begge synene har rett

Å se jorda ikke som et objekt for evig utnyttelse, men som en del av et nett du selv står i — det er nøyaktig den konklusjonen moderne økologi har kommet til gjennom tusenvis av målinger.

Lakotaene levde dette i årtusener, ikke som teori, men som livsform. En del av det vi i dag kaller bærekraft, er egentlig et slektskap de har kjent hele veien.

Den samme tanken har også vokst fram i moderne filosofi. Arne Næss’ dypøkologi flyttet spørsmålet bort fra hva naturen er verdt for oss, og over til at naturen har verdi i seg selv — og at mennesket ikke står over nettet, men i det.

Intuisjonen gir i dag gjenlyd på et uventet sted: i lovbøkene. Whanganui-elva på New Zealand, Ganges i India og Magpie-elva i Québec har fått status som juridiske personer.

Disse elvene er altså ikke lenger et “hva”, men et “hvem”. At de får renne, at de ikke forurenses, at økosystemet deres består — det er blitt rettigheter som kan forsvares i retten.

Nord i Europa har den samme spenningen vært til stede lenge, uten det samme språket. Da Alta-vassdraget skulle bygges ut på slutten av 1970-tallet, møtte staten en motstand som ikke bare handlet om et kraftverk, men om hvem som har rett til å definere hva et landskap er.

Og i 2021 kom Høyesterett til at vindturbinene på Fosen krenket reindriftssamenes rett til å utøve sin kultur. Beite er i den sammenhengen ikke bare gress. Det er forutsetningen for en levemåte.

Der Locke kalte jorda et objekt som skal bearbeides, vender moderne rett stille tilbake til lakotaenes språk: noen vesener finnes ikke for å eies, men for å stå i forhold til.

Samtidig er det slik at der ingen eier noe, kan alle kreve alt. Vestens tilnærming var kanskje en nødvendighet for en voksende verdensbefolkning.

Eiendomsretten fjernet uklarheten: hvem eier hva, hvilken avtale gjelder? Uten den klarheten kunne verken storskala jordbruk, byer eller infrastruktur bygges. Uten sikkerhet for individuell eiendom kunne heller ikke kreditt, boligfinansiering og langsiktige investeringer eksistere.

Kanskje ligger framtiden i å forene de to synene. Tryggheten og ordenen Vesten ga, sammen med den respekten urfolkstradisjonene har for jorda.

Å både verne jorda og leve rettferdig på den er bare mulig hvis vi slutter å se den som enten ren eiendom eller urørlig tabu.