Eigenwijsheid og jìng: den egne stemmen mot mesterens vei

Hva skjer når en elev rekker opp hånden i klasserommet og sier: «Jeg tenker annerledes enn deg, lærer»? I hvilken kultur leses den setningen som nysgjerrighet og karakterstyrke, og i hvilken som respektløshet og en trussel mot hierarkiet?

Det nederlandske ordet eigenwijsheid (uttales omtrent «ei-gen-veis-heid») beskriver akkurat denne scenen: å holde fast ved sin egen mening, å gå sin egen vei tross kritikken. På norsk ligger «egenrådig» nær, men i Nederland møtes holdningen som oftest med beundring. Ordet betyr bokstavelig «egen visdom» — å stole på det man selv vet.

Nå skal vi se eigenwijsheid i lys av jìng (敬: respekt, ærbødighet) i konfutsiansk lære, fra et øst–vest-perspektiv.

Martin Luthers arv og fødselen til eigenwijsheid

Historien til eigenwijsheid går tilbake til reformasjonen.

Martin Luther ble lyst i bann etter at han offentliggjorde de 95 tesene, og han ble kalt inn for riksdagen for å trekke tilbake det han hadde skrevet.

Til tross for presset fra keiser Karl V og kirkens menn nektet Luther å gi avkall på synet sitt. Samvittigheten hans var bundet til Guds ord alene, sa han.

I 1521 sa Martin Luther dette til keisere og kirkeledere:

«Her står jeg, jeg kan ikke annet.»

Han nektet å bøye seg for kirkens autoritet der den kolliderte med hans egen lesning av Skriften.

Ordene er et av de mest ikoniske vendepunktene i reformasjonen. Setningen ble et symbol på forsvaret av individuell tro og samvittighetsfrihet mot autoriteten.

I dag regnes den fortsatt som en tidlig grunnsetning i den europeiske individualismen: autoriteten kan ta feil, men når den enkeltes samvittighet har rett, er det samvittigheten som viser vei.

Nederland vokste opp i denne ånden. På 1600-tallet var Amsterdam en av Europas frieste byer. Her kunne Baruch Spinoza definere Gud radikalt på nytt uten å måtte se seg over skulderen.

René Descartes skrev «Jeg tenker, altså er jeg» i Nederland.

Dette var ingen tilfeldighet. Å spørre og å protestere var ikke noen forbrytelse i Nederland.

Tradisjonen er fortsatt synlig i det nederlandske skolesystemet: kritisk tenkning står midt i læreplanen, og det å si læreren imot læres bort som en ferdighet.

Eigenwijsheid forstyrrer klasserommet, men forstyrrelsen er et pedagogisk verktøy.

Legitimiteten til eigenwijsheid kommer ikke først og fremst av at den enkelte samvittigheten settes høyt. Den kommer av at kulturen har tatt inn over seg én setning: autoriteten kan ta feil. Læreren kan ta feil, presten kan ta feil, kongen kan ta feil.

Når dette er akseptert, blir det naturlig for et barn å si «jeg tenker annerledes enn autoritetsfiguren». Det er ikke et opprør, men en forbedringsfunksjon som er innebygd i systemet.

Janteloven trekker i motsatt retning. Den ber deg ikke om å tie, men om å ikke tro at du er noe. Avstanden mellom «du skal ikke tro at du er klok» og «stol på din egen visdom» er hele avstanden mellom to måter å oppdra et menneske på.

Jeg forsto dette først da jeg prøvde meg i et rom som var kodet av en annen kultur. I en bedrift der jeg hadde lagt ned mange år, protesterte jeg i et møte mot et punkt i kontrakten vi jobbet med, fordi jeg mente det ville skape problemer senere. Etter møtet kom en kollega bort til meg og sa: «Jeg har mine meninger også, men jeg er ikke like negativ som deg.» Jeg hadde ikke sagt én negativ setning; jeg hadde bare sagt hva jeg mente. Den dagen skjønte jeg at det ikke er innvendingen selv som avgjør hva en innvending betyr, men koden i rommet. Den samme setningen teller som et bidrag ett sted, og kan leses som opprør et annet sted.

Jìng: først respekt for mesterskapet

I konfutsiansk lære er jìng (敬, uttales «tsjing») — respekt og ærbødighet — grunnlaget for elevens holdning til mesteren.

I Analektene (Lun Yu, 论语, samlingen av Konfutses samtaler med elevene sine) følger elevene mesteren i årevis. De spør, men de setter ikke spørsmålstegn ved ham. De kan spørre om det de ikke forstår, men de har ikke rett til å si «du tar feil». For i den konfutsianske tradisjonen må kunnskapen først overleveres, og den skapende tolkningen kommer først når kunnskapen er fullt fordøyd.

Prinsippet er tydeligst i kunsten. I japansk kalligrafi gjentar en lærling mesterens penselstrøk tusenvis av ganger: samme vinkel, samme trykk, samme tempo, tusen ganger om igjen. Alt sammen er bare et forstadium.

I kinesisk tradisjonsmusikk kan ikke eleven legge fram sin egen tolkning før mesterens repertoar sitter utenat. Prosessen krever tålmodighet, men målet er ikke å sløve talentet. Målet er å gjøre det dypere.

Ordene lærling og mester har sin egen klang på norsk, fra en håndverkstradisjon der svenneprøven kommer før noen får sette sitt eget merke på arbeidet. Forskjellen ligger i hvor langt prinsippet rekker: i verkstedet gjelder det hendene, i den konfutsianske skolen gjelder det også tanken.

Den konfutsianske tradisjonen vil ikke utsette originaliteten, men den definerer originalitet som noe man har gjort seg fortjent til.

Der eigenwijsheid støtter den egne stemmen fra første dag, sier jìng: kom først, snakk etterpå. Begge sikter mot kreativitet, men for den ene ligger kreativiteten i begynnelsen, for den andre er den en bygning som reiser seg på et fundament.

Ulik holdning til autoritet i japansk og nederlandsk kultur

Selv om holdningene til autoritet er stikk motsatte, gir begge gode resultater når det gjelder kreativitet. Nederlands økosystem for design, innovasjon og gründervirksomhet regnes som et produkt av eigenwijsheid-kulturen. På den andre siden er den historiske dybden til Kina og Japan innen keramikk, musikk, arkitektur og filosofi et resultat av de lange gjentakelsene i jìng-tradisjonen.

Kreativitetsforskningen kan kaste noe lys over dette dobbeltbildet. Divergent tenkning — den utadvendte, originale tenkningen — næres av tidlig selvstendighet, og eigenwijsheid er nærmest blomsten som vokser i den jorden. Konvergent tenkning — den som forbinder og fordyper eksisterende kunnskap — næres av et bredt og solid repertoar, og jìng bygger nettopp et slikt repertoar. De to ser motsatte ut, men de motsier ikke hverandre. De dyrker fram ulike former for kreativitet.

Spørsmålet er altså ikke «hvilken er best?», men: hvilken passer til hvilken form for kreativitet? Kanskje er det slik at mennesker i to forskjellige hjørner av verden får ulike resultater ikke bare av disse to begrepene, men av hele kulturen de er blandet sammen med. Hvis Martin Luther hadde levd i et japansk samfunn der alt annet var likt, og eigenwijsheid hadde vært et produkt av japansk kultur — eller omvendt — hadde resultatene neppe blitt like sterke. Kulturelementene bør ses under ett. Men siden vi som regel velger ett enkelt begrep om gangen her på nettstedet, blir undersøkelsen nødvendigvis litt ensidig.

Samvittighetens stemme, mesterens vei

Skal en elev først lete etter sin egen stemme og deretter rette seg mot mesterskapet, eller først rette seg mot mesteren og lete etter sin egen stemme når godkjenningen kommer?

Nederland kaller det den indre stemmen. Konfutse sa: «Lytt til mesterens stemme.» Begge fant originaliteten på sitt vis.