Stillhet: et språk for noen, et tomrom for andre

La oss begynne med et tall, for tallet er litt skremmende. En gjennomsnittlig voksen i Vesten bruker i dag rundt fire timer av dagen på lyd alene. Podkast, musikk, radio, strømming. Blant unge er tallet over fire og en halv time. Tar vi med skjermene, er mer enn halvparten av tiden vi er våkne, fylt av lyd.

På den andre siden står verdens eldste kultur som fortsatt lever uavbrutt. I 65 000 år har den brukt stillhet som et språk. Samme mennesker, samme ører. Den ene ser stillheten som et tomrom som må fylles, den andre som et språk som skal snakkes.

Stillhet virker enkelt ved første øyekast. Men hva vi legger i den, sier alt om kulturen den tilhører. Ser et samfunn ro eller trussel i stillheten? Selv dette ene spørsmålet røper hvilket forhold samfunnet har til verden.

I denne teksten ser vi på aboriginsk australsk tradisjon og det moderne Vesten etter opplysningstiden side om side.

Der tausheten er et eget språk

I aboriginske samfunn er stillhet ikke et tomrom, men et grunnlag. Hos folkegrupper som arrernte og pitjantjatjara er det uhøflig å begynne å snakke med det samme man møter noen ny. Først sitter man sammen. Man blir værende i stillheten.

Denne ventingen gir plass til det andre menneskets nærvær. Det handler ikke om å bli kjent med noen, men om å gi dem rom.

I sorgperioder kan tausheten vare i uker. Når smerten er for dyp til at ord kan bevege seg i den, blir stillheten det eneste ærlige språket.

Denne tradisjonen har også et navn: dadirri. Begrepet kommer fra ngan’gikurunggurr-folket nord i Australia. Miriam-Rose Ungunmerr-Baumann, en av folkets eldste, gjorde det kjent langt utenfor landets grenser. Det betyr indre, dyp lytting og en stille, rolig bevissthet.

Med hennes egne ord: «Når dadirri kommer over oss, blir vi hele igjen. Jeg kan sitte ved elvebredden, og selv om noen nær meg er død, finner jeg roen i denne stille bevisstheten.»

Dette er en helbredelse som kommer gjennom å lytte og å tie.

Stillheten har også en dyp forbindelse til landskapet. I aboriginsk tradisjon er «Country» — landet man hører til — et levende vesen, og man kan bare lytte til det ved å tie. Når en av de eldste setter seg ned på bakken og lytter til vinden, fuglene og vannet, lytter hun samtidig til stemmene fra forfedrene.

Her er stillheten ikke en tilbaketrekning. Den er tvert imot en full åpning mot verden. Å snakke trekker oppmerksomheten mot en selv. Å tie knytter deg til alt som omgir deg.

Friluftslivet hviler på en beslektet erfaring. Naturen er ikke en kulisse man ser på, men et rom man er inne i. Den som går stille over et fjell, hører mer enn den som prater seg gjennom turen.

Det moderne mennesket tror at stillhet er øyeblikket da ingenting skjer. For aboriginene er stillheten det eneste øyeblikket der alt kan høres.

Ett trekk er spesielt slående: dadirri er verken terapi, medisin eller teknikk. Det er en måte å være til på.

Mens Vesten har gjort mindfulness til en milliardindustri, har disse gamle folkene båret den samme stille bevisstheten i hverdagen sin i titusener av år. Det vi tror vi gjenoppdager, har de aldri mistet. Og vi måtte gjøre det om til en app, et kurs og et betalt program, kanskje fordi vi tror at det vi har mistet, bare kan kjøpes tilbake.

Verden som gjorde tomrommet til en fiende

Vesten etter opplysningstiden oppfattet derimot stillheten som et problem. Salongkulturen på 1700-tallet gjorde uavbrutt samtale til en dyd. Så kom radioen, fjernsynet og internett, én etter én.

I dag spilles det bakgrunnsmusikk på kjøpesenteret, i heisen og på treningssenteret. Stillheten behandles som en fiende arkitekturen må bekjempe.

Likevel har Vesten aldri vært helt entydig. I hjertet av den samme sivilisasjonen holdt klostrene stillheten hellig i århundrer. Trappistmunkene går fortsatt inn i «Den store stillheten» hver kveld. Fra aftenbønnen til neste morgen sies det ikke et ord, for de tror at Gud bare kan høres i et sinn som tier.

Mens Vesten jaget stillheten ut av gatene, ble den bevart bak klostermurene. Det som forsvant, var kanskje ikke stillheten selv, men plassen som var satt av til den.

Når en kultur bygger en hel teknologi og flere industrier for å slippe unna stillheten, står den i et vanskelig forhold til den. Å måtte fylle tomrommet er ikke en komfort, men en uro. Og uroen er blitt så vanlig at vi ikke lenger legger merke til den.

I dag har uroen fått helt konkrete former. Vi klarer ikke å la telefonen ligge. Vi strekker oss etter en skjerm i det øyeblikket vi blir ledige. Og det melder seg et ubehag når stillheten senker seg.

En hel industri, oppmerksomhetsøkonomien, er bygget nettopp på denne frykten for tomrom. Hvert varsel og hver video som starter av seg selv, er laget for å fylle en åpning som ellers ville vært stille.

For i det øyeblikket vi tier, begynner vi å tenke. Og i det øyeblikket vi tenker, begynner vi å stille spørsmål. Kanskje er det dette den moderne verden egentlig frykter ved stillheten. Den lar mennesket bli sittende alene med seg selv, og nettopp det møtet flykter vi som oftest fra.

Mennesket glemmer av og til det som allerede er kjent. Allerede på 1600-tallet skrev matematikeren og fysikeren Pascal: «Hele menneskehetens ulykke kommer av at mennesket ikke klarer å sitte stille alene i et rom.» Pascal hadde for lengst sett menneskets flukt fra sitt eget sinn. Oppmerksomhetsøkonomien fant ikke opp denne gamle flukten. Den industrialiserte den bare.

At disse to veiene skiller lag, er ikke tilfeldig. Den vestlige opplysningstiden erklærte at menneskets fornuft kunne definere hver krok av universet. Det som ikke lar seg definere, er enten mangelfullt eller farlig. Stillheten lar seg ikke definere, og derfor må den fylles.

Aboriginsk kosmologi begynner i motsatt ende. Universet er allerede fullt av mening. Menneskets oppgave er ikke å produsere denne meningen, men å lytte til den. Og stillheten er selve lyttingen.

Motstemmen fantes også inne i vestlig filosofi. Arne Næss bygde dypøkologien på at naturen har verdi i seg selv, uavhengig av hva mennesket definerer den som. Mye av det tenkte han fram i en hytte høyt oppe på Hallingskarvet, langt fra all bakgrunnsstøy. Poenget var ikke å trekke seg bort fra verden, men å komme nær nok til å høre den.

På videoplattformene har besøk i verdens stilleste rom blitt en egen sjanger. En youtuber drar dit, så den neste, så en tredje. Stillhet gir klikk. Et rom på null desibel som dukker opp i strømmen annenhver uke, sier noe om hva vi savner.

Kanskje er det egentlige spørsmålet dette:

Når begynner en kultur å frykte stillheten?

Og når frykten er gjort om til en industri, hvem minner den da på hva den mistet under all lyden den vant?