Melankoli og vemod: én sorg, to skjebner

Tenk deg en mann som skriver et halvt million ord om tungsinn for å bli kvitt sitt eget tungsinn. I 1621 gjorde Robert Burton nettopp dette. Verket het «Anatomy of Melancholy», altså «Melankoliens anatomi», og han skrev det under pseudonymet «Democritus Junior». Hensikten skjulte han aldri: «Jeg skriver om melankoli for å slippe unna melankolien, ved å holde meg opptatt.» Selve boken var altså en kur. Å skrive var måten å håndtere sorgen på. I de samme århundrene, i Istanbul på den andre siden av kontinentet, gjorde dikterne det stikk motsatte. De prøvde ikke å flykte fra sorgen. De inviterte den inn i selve hjertet av diktet.

Hva denne kuren førte til, hvisker gravsteinen hans i Oxford svaret på: «Melankolien ga ham både livet og døden.» Boken sto ikke tilbake for sin herre. Burton reviderte den til han døde, og for hver ny utgave svulmet teksten litt mer, til den passerte et halvt million ord. For kuren tok aldri slutt. Så lenge skrivingen virket, ville heller ikke skrivingen få noen ende.

Hvordan kan den osmansk-tyrkiske tradisjonen og den protestantiske engelske tradisjonen fra 1600-tallet møtes i to så ulike skjebner for én og samme følelse?

Sorgen som ble byens farge

For den osmanske dikteren var sorgen ingen svakhet man skulle skjule. I diwan-tradisjonen er den elskende «perişan», og det ordet bærer på én gang betydningen «oppløst, spredt» og «tynget av dybde».

Hos Fuzûlî blir smerten ved atskillelse nesten likestilt med en dyd. Sjelen som lider, er sjelen som føler dypt. Et overflatisk menneske kan ikke lide så mye. Smertens storhet er beviset på sjelens storhet.

Men sorgen er heller ikke bare en enkeltmenneskes følelse. Det er nettopp dette den nobelprisvinnende tyrkiske forfatteren Orhan Pamuk skildrer i boken «Istanbul». Tåken over Bosporos, de forfalne trevillaene, de tomme parkene, de sammenraste palassene. Dette er ikke én persons bedrøvelse, men en felles følelse som en hel by bærer på. Hos Pamuk er sorgen en kollektiv væremåte som har trukket inn i Istanbuls gater, hjem og alle disse ruinene. Her er sorgen atmosfærisk, ja nesten en estetisk kategori. Den senosmanske intellektuelle kjemper ikke mot denne følelsen. Han lever den, øser den ut i dikt og kjenner igjen skjønnheten i den.

Her må jeg legge til noe: å kunne kalle en følelse «vakker», betyr egentlig at man har sluttet fred med den. Den osmanske sorgen ser ikke bedrøvelsen som en fiende, men som en farge i livets vev. Akkurat som de mørke tonene i et maleri. Uten dem finnes ikke bildet heller. En mørk skygge får lyset til å virke enda klarere. Slik er det med sorgen også. Den forringer ikke livets glede, tvert imot gir den gleden dybde.

At denne følelsen er kollektiv, er også viktig. Den vestlige melankolien er som oftest et enkelt menneske som lukker seg inne i sitt rom. Den osmanske sorgen er derimot en delt luft. Tenk deg en ettermiddag i en tehage, den søte bedrøvelsen alle føler sammen. Ingen er «syk». Alle ser sammen mot den samme fortiden, det samme tapet, den samme forgjengeligheten. En delt sorg er mye lettere å bære enn en ensom sorg. Kanskje var dette den fineste oppdagelsen i den osmanske tradisjonen: å gjøre smerten bærbar ved å dele den. Det var også dette en tekke-melodi, et diwan-dikt, ja til og med en folkevise gjorde. De forvandlet den stille sorgen alle bærer inni seg, til én felles stemme.

Når vi først er inne på tekke, altså dervisjklosteret: i sufismens eget indre kart var adressen til sorgen allerede klar. I Qushayrîs tusen år gamle sufihåndbok finnes et eget kapittel viet sorgen. Der er sorgen ingen feil, men en stasjon som holder hjertet våkent. I den tradisjonen lignes et hjerte uten sorg med et forfalt hus der ingen bor. Kartleggingen av den indre verden som psykoanalysen skulle dra ut på oppdagelsesferd i, hadde mystikerne for lengst gjort til et yrke.

En fare som skulle drives ut

Burtons England knyttet et helt annet forhold til den samme følelsen. Ifølge læren om «svart galle», arvet fra den antikke humoralmedisinen, formørket ubalansen i kroppen sinnet. Melankolien var en kroppslig sykdom. Men det fantes noe mer som løftet den ut av det rent medisinske og gjorde den til en moralsk bekymring: protestantismen.

I det puritanske England var et lediggående sinn en virkelig fare, et sinn som sto stille, vendte innover, uten bevegelse. Ordtaket «et ledig sinn er djevelens verksted» var ikke bare et munnhell, men en alvorlig teologisk uro. I denne verden ble verdi målt i arbeid, i produksjon og i å gjøre seg verdig for Gud. Den melankolske stillstanden var nettopp det motsatte. En slags åndelig latskap, ja til og med en fare for synd.

Hvor virkelig denne uroen var, står å lese i tidens dagbøker. En puritansk håndverker i London førte i notatboken sin både sin besettelse av synd og minst ti selvmordsforsøk, ett for ett. For i den teologien var fortvilelse ingen alminnelig sorg, men det å tvile på sin egen frelse, den farligste av alle synder. Selvransakelsen var påbudt, men i enden av den lå et stup. Den som gransket seg selv for lite, kunne ikke gjøre seg verdig for Gud. Den som gransket seg selv for mye, stupte ned i mørket.

Nettopp derfor skrev Burton mer enn tusen sider for å definere, klassifisere og kurere melankolien. Han øste ut årsakene, typene og botemidlene, ett for ett. Og løsningen han foreslo, passet perfekt til dette verdensbildet: å arbeide, holde seg opptatt, ta del i det sosiale livet. Følelsen ble sett på som en hindring, noe som skulle undertrykkes, styres og overvinnes. Han viet sitt eget liv til dette prinsippet også, og prøvde å holde sorgen på avstand ved å skrive uten stans.

Her ser vi et karakteristisk trekk ved det vestlige sinnet: noe det ikke forstår eller føler seg brydd av, tar det først fra hverandre i deler, gir det navn og setter det opp i en tabell. Burton behandlet melankolien akkurat som en naturforsker, som om han spiddet et insekt på en nål og la det under mikroskopet. Denne tilnærmingen har en kald side, ja. Men samtidig har den en utrolig kraftfull side. For når du gir noe et navn, får du et grep om det. En navnløs frykt fyller alt. En frykt som har fått et navn, kan derimot avgrenses. Ved å navngi sorgen skapte Vesten en grunn å kjempe mot den fra, og den grunnen ble til slutt stedet der en hel vitenskap om sjelens helse ble født.

Når jeg legger de to tradisjonene ved siden av hverandre, våkner dette spørsmålet i meg: hvorfor tok den ene sorgen inn i hjemmet sitt, mens den andre bar den til legekontoret? Svaret ligger skjult i historien og i troen. Den osmanske sivilisasjonen gjennomlevde et langsomt forfall gjennom århundrer, og dette historiske tapet gjorde den kollektive bedrøvelsen til en del av identiteten. Å tape satte seg så dypt i den osmanske sjelen at sorgen ikke ble et nederlag, men et bevis på dybde. Protestantismen var derimot bygget på personlig ansvar og produktivitet, og der var en stillestående følelse en moralsk svakhet. Selv geografien forsterket det. Fra Istanbuls skråninger så man historiens ruiner. I Burtons Oxford var horisonten arbeid og det å gjøre seg verdig for Gud.

Språkets hukommelse har tatt vare på kvitteringen for den felles roten, selv der veiene skiltes. Vårt ord «sevda» kommer fra sevdâ, som på arabisk betyr «svart», altså nettopp fra den svarte gallen. Når vi sier «kara sevda», svart kjærlighet, snakker vi uten å vite det om Hippokrates’ kroppsvæsker. Ifølge etymologene er ordet ikke engang i slekt med verbet «å elske». Fra den samme antikke medisinen trakk to sivilisasjoner ut to forskjellige fortellinger: den ene gjorde en sykdom av den, den andre en kjærlighet.

Hva ga disse to kulturene oss om sorgen?

Det interessante ved sorgen i den osmanske dikttradisjonen er at den kan finne mening inne i selve tapet.

Å gjøre en sivilisasjons undergang til et dikt heller enn en tragedie, å si at selv den tyngste historie kan romme skjønnhet, dette kan bare springe ut av en kultur som kjenner bedrøvelsen som en venn og ikke en fiende. Når den osmanske dikteren opphøyer sin «perişan» tilstand, sier han egentlig dette: denne tomheten inni meg er beviset på at min tilværelse ikke er overflatisk. Her er sorgen ingen underkastelse, men en underlig frihet.

For å være ærlig var bildet aldri en så ren motsetning. Også den osmanske legekunsten kjente og behandlet den svarte kjærligheten. Opptegnelsene forteller at man ved şifahusen i Edirne søkte å helbrede melankolske pasienter med musikkens makamer, med lyden av rennende vann og med vakre dufter. Og enda finere: også Burton regner i sin diger bok musikken blant de mektigste legemidlene mot fortvilelse. De to verdenene prøvde den samme nøkkelen i sorgens dør. Forskjellen lå i om det bak døren var gjort klar et hjem eller en sykestue for følelsen.

Burtons katalogisering av melankolien var samtidig en utspørring av den.

Å regne en følelse som «noe som må rettes opp», kan ved første øyekast virke nådeløst. Men den samme driften til å undre seg og klassifisere ble århundrer senere det første holdepunktet for depresjonsforskningen, psykoanalysen og den kognitive atferdsterapien.

Sett med dagens øyne kan Burtons bok være full av feil. Men det avgjørende var at han stilte seg foran sorgen og spurte: «Hva er dette, hvor kommer det fra, hvordan går det over?» Og det spørsmålet er stamfaren til verktøyene som i dag lindrer smerten hos millioner av mennesker. Dessuten er Burtons egen løsning, å holde seg opptatt, å gripe fatt i et arbeid, et råd også den moderne terapien ofte gir.

Hvor sant dette rådet er, fikk jeg selv se her om dagen. Jeg kjente at jeg var kommet til enden av et arbeid jeg lenge og lidenskapelig hadde holdt på med. Det lå en tomhet der, en ubeskrivelig stillstand. Min første reaksjon var å tro at dette var et sammenbrudd. Så innså jeg at en åker som er lagt brakk, heller ikke bærer grøde, men den er ikke gold. Den bare hviler og samler jorden sin. Jeg bar den stille perioden ved å lage små ting, ved å gripe fatt i et stykke arbeid. For fire hundre år siden kalte Burton dette «å holde seg opptatt». I dag levde jeg det samme med andre ord. Sorgens motgift er ikke å fornekte den, men å gi den en bærbar form.

Det underlige er at vinden fire hundre år senere har snudd. I dag finnes det i Vesten en åre som protesterer mot lykkeindustrien. Den amerikanske litteraturprofessoren Eric G. Wilson forsvarer i boken «Against Happiness» at man ikke må blande melankoli med depresjon, og at man bør se den urolige sorgen som en kilde til skaperkraft og dybde. Gjesten Burton prøvde å vise døren, byr etterkommerne hans nå inn, og det til den øversteplassen den osmanske dikteren satte ham i for århundrer siden.

Kulturen som kalte melankolien en «sykdom», kurerte den; kulturen som kalte den «sorg», gjorde den om til dikt. Men legg merke til: begge gjorde egentlig det samme. De forvandlet en virkelighet det var vondt å bære, til en annen virkelighet det gikk an å leve i. Den ene gjorde sorgen bærbar med et legemiddel, den andre med en verselinje. Og kanskje er det nettopp her selve kjernen i det å være menneske ligger.

Når vi ikke kan utslette smerten, henger det å gi den en form vi kan bære, tett sammen med det å være menneske…