Gaven som skaper gjeld: potlatch og den vestlige gavekulturen

Vil du forstå et samfunn, så se på hva det gjør til forbrytelse.

I 1885 gjorde Canada en seremoni ulovlig. Ikke drap, ikke tyveri — det handlet om gavmildhet.

Under denne seremonien, kalt potlatch, ga urfolkene i Nord-Amerika bort alt de eide, og staten fant dette farlig. Forbudet varte i hele 66 år, helt til 1951. Når vi ser tilbake i dag, blir spørsmålet dette: hvorfor frykter en regjering at noen gir en gave?

Alle gir gaver. Men svaret på spørsmålet «hvorfor gir du?» røper i det stille hva et samfunn mener om makt, rikdom og forholdet mellom mennesker.

For noen er det å gi en forestilling, for andre en gjeld, og for atter andre en ren kjærlighetshandling. Under den samme gesten kan det ligge helt ulike betydninger.

I dag skal vi sette potlatch-tradisjonen langs Nord-Amerikas stillehavskyst opp mot den vestlige gaveforståelsen, den som er formet av markedets logikk.

Lederen som vokser ved å gi

I en potlatch reiser en høvding seg og deler ut alt han har: tepper, kobberplater, jaktredskaper, av og til kanoer. Regelen er enkel, men rystende — jo mer du gir, desto mer respekt vinner du.

Denne seremonien varte i århundrer blant folkene som bodde langs nordvestkysten av Nord-Amerika, i området som strekker seg fra Haida Gwaii til Vancouver Island.

I disse folkenes verden bevarte fellesskapets minne «dem som ga», ikke «dem som samlet».

Under denne tanken lå en anelse som virket som en naturlov: rikdom finnes for å flyte til fellesskapet, og flyter den ikke, råtner den. Tenk på vann — rennende vann er klart, stillestående vann lukter vondt. Potlatch-tradisjonen ser rikdom nettopp slik. Verdien av et menneske måles ikke i det han holder fast, men i det som går gjennom hendene hans.

I noen potlatcher ble denne logikken drevet til det ytterste. Høvdingene bare ga ikke, de ødela også rikdommen sin på en storslått måte — de knuste verdifulle kobberplater, kastet tepper på bålet, ja, helte til og med olje i sjøen.

For et moderne blikk ser dette ut som galskap, men i den kulturen bar det et budskap: «Jeg trenger dette så lite at jeg til og med kan brenne det.» Den høyeste formen for å herske over rikdom var å ikke trenge den i det hele tatt. To rivaliserende høvdinger gikk noen ganger inn i en slags «gavmildhetsduell», der hver av dem prøvde å vinne overtaket ved å gi bort mer enn den andre. Makt ble her målt ikke i å samle, men i evnen til å gi slipp.

Da jeg leste dette første gang, la jeg merke til noe: denne seremonien er egentlig en usynlig omfordelingsmaskin. Høvdingen som tjener mye i et godt år, gir fortjenesten tilbake til fellesskapet gjennom seremonien. Ingen ble værende altfor fattig, ingen altfor rik. Det de moderne statene prøver å få til med skatt og sosialhjelp, hadde disse folkene gjort om til en æresseremoni. Dessuten var dette ikke et tørt økonomisk system; fødsler, bryllup og dødsfall ble alltid markert med en potlatch. Å gi var samtidig en måte å holde fellesskapets minne i live på.

Gaven som skaper gjeld

I det moderne Vesten taler gaven et helt annet språk. Bursdagsgaver, julepakker, bryllupslister — alt sammen er del av en fin sosial utveksling. Den franske sosiologen Marcel Mauss analyserte dette i boken «Essai sur le don» (Gaven), som han skrev i 1925. For ham finnes det i hver gave en del av giveren — en slags sjel — og derfor føler du at du må gi noe tilbake.

Vestens gaveøkonomi hviler nettopp på denne gjelden av gjensidighet. Når noen kjøper noe til deg som er så dyrt at du ikke kan bære det, blir du urolig. Grunnen er ikke høflighet, men gjeld — du har havnet under en forpliktelse du ikke kan gjengjelde. Gaven skaper her et bånd, men samtidig også en stille maktbalanse. Giveren har kommet et skritt foran.

De gamle nordboerne kjente den samme sannheten. I Hávamál heter det at en gave alltid venter på en gave tilbake, og at man skal møte venn med venn og gjengjelde gave med gave. Tanken om at det å ta imot binder like sterkt som det å gi, er altså ikke ny.

Denne logikken av gjeld ser du overalt i det moderne livet. Når julen nærmer seg, kommer millioner av mennesker i febrilsk leting etter «hva skal jeg gi ham?» — som oftest ikke av lyst, men av plikt til å gjengjelde. Selv om vi ikke liker gaven vi får, smiler vi; å gi en ubrukt gave videre til en annen holdes hemmelig som en liten forbrytelse. Vi justerer til og med prisen på gaven med omhu: den skal verken være så dyr at den setter mottakeren i gjeld, eller så billig at den får ham til å tro at vi ser ned på ham.

Det finnes et øyeblikk der jeg fanget denne uroen hos meg selv i sin nakneste form. Jeg hadde gjort en liten takkegest til en som gjorde en tjeneste for meg; til gjengjeld rakte han meg en liten ting jeg ikke hadde ventet. Fornuftig sett hadde det holdt å ta imot og si «takk». Men et sted inni meg ble uroen vekket — jeg klarte ikke å bære den åpne tråden uten å gjengjelde, så jeg betalte litt ekstra og sa «nå er vi skuls». Etterpå lo jeg av meg selv: jeg kritiserer gavens evne til å skape gjeld, men jeg er nettopp en som lever midt inne i den. Like mye som å gi, krever det en egen modenhet å kunne fordøye det å ta imot uten å gi noe tilbake.

I potlatchen var målet å gi mest mulig; i det moderne Vesten er målet som oftest å «treffe balansen».

Ved roten av forskjellen ligger to ulike forståelser av eiendom. I Vesten tilhører rikdommen individet; å skaffe den, øke den og verne om den er en legitim makt. I potlatch-tradisjonen har derimot en rikdom som ikke flyter til fellesskapet, ingen mening. Den protestantiske arbeidsmoralen har stadig gjenskapt spenningen mellom «å tjene» og «å samle». Selv veldedighet løser ikke denne spenningen, den kan bare ramme den inn som et unntak som blir belønnet.

Den moderne gavegivingen gjør gaven til bærer av en personlig betydning. En blomst, et håndskrevet brev, en liten gjenstand valgt med omtanke — alt dette gir budskapet «du er noe spesielt».

I potlatchen er det å gi for fellesskapet, men i form av en utdeling; i den moderne verden er gaven til for å skape eller opprettholde et forhold. Den ene deler ut rikdom, den andre knytter hjerter sammen.

Hvis en regjering frykter gavmildhet, er det den frykter, egentlig ikke gavmildheten, men en annen forståelse av makt som ligger under den. Den som gir en gave, styrker sin makt eller sin posisjon, materielt eller åndelig.

Vesten klarte å gjøre gaven til en usynlig tråd mellom to mennesker. De første skoene en mor gjemmer til barnet sitt, notatet inni en bok en venn ga for mange år siden … Slike gaver, styrket av minner, har ingen pengeverdi, men de er uvurderlige. Selv den minste gjenstand blir, når den kommer fra rett hånd, til et håndfast bevis på kjærlighet.

Altså: å kunne gi gavmildt, uten å regne; og samtidig å kunne legge en betydning som er unik for den personen inn i det vi gir — kanskje er det dette som gjør en gave enestående. I dag setter vi som oftest en pris på gaven på grunn av alt maset i livet, og bryr oss ikke nok om den. Noen ganger kan til og med et gavekort bli til en gave.

Det som gjør oss gavmilde, er ikke det vi eier, men om vi klarer å gi en del av oss selv, materielt eller åndelig, til den som står foran oss. Uansett er tanken om at en verden bygd på deling er mulig, noe som gir meg håp …